Amerikansk døvelærer, fysiker og oppfinner, født i Edinburgh. Sønn av Alexander Melville Bell, begynte sammen med sin far å undervise i stemmebruk og lære døve å tale etter et system for "synlig tale" som faren hadde utviklet. Kom i 1871 til Boston for å utdanne døvelærere i farens system. Dette brakte han inn på undersøkelser som førte til oppfinnelsen av telefonen i 1875. Hans patent ble angrepet, men til slutt stadfestet ved dom i USAs høyesterett. Bell Telephone Company ble stiftet 1877. Bell oppfant sammen med Sumner Tainter fotofonen (lystelefon, apparat til overføring av tale ved hjelp av lys) eller radiofonen. Bell var hovedmannen for talemetodens utbredelse i USA. Han opprettet i 1881 Voltabyrået, som har til formål å innhente og spre opplysninger over hele verden angående de døve. I 1883 grunnla han tidsskriftet Science.
Kilder: AGsnl 3. utg., New Encycl. Brit. 15. ed.
[Kildeforklaring]
(Navnet uttales "beznt"). Britisk forfatter (f. Wood). Kvinnesaksforkjemper og fritenker i yngre år, og (delvis under påvirkning av George Bernard Shaw) talskvinne for sosialisme og barnebegrensning. Ble i 1889 elev av Helena Blavatsky og arbeidet senere for utbredelse av teosofien. Ble president i det teosofiske samfunn 1907. Hun bodde mye i India og var en ivrig forkjemper for indisk selvstyre. "Oppdager" og tilhenger av Krishnamurti. Skrev bl.a. Innledning til teosofien (1895).
Kilder: AGsnl 3. utg., New Encycl. Brit. 15. ed.
[Kildeforklaring]
Norsk jurist og politiker (V). Stortingsmann for Nordre Bergenhus 1883-88, for Nordland 1895-1900. Statsminister i Stockholm 1891-93, statsminister i Kristiania 1902-03 og 1921-23. En av aktorene i riksrettssaken mot regjeringen Selmer. Spilte en framtredende rolle under gjennomføringen av bl.a. juryloven og den nye straffelov. Lagmann i Hålogaland 1888-91. Var regjeringssjef under konsulatforhandlingene med Sverige, og hadde bestemmende innflytelse på overenskomsten som dette førte til i 1903. Stiftsamtmann i Kristiania 1905-17. Norsk delegat i Folkeforbundet 1920 og 1922-25.
Arve Solstad har foreslått en rankingliste av norske statsministre der han plasserer Otto Blehr i kategorien "Liten eller mislykket" sammen med Wollert Konow, Jens Bratlie, Abraham Berge, Peder Kolstad, Jens Hundseid, Ivar Lykke og Jan P. Syse.
Kilder: AGsnl 3. utg., Lindstøl 1914, Haffner 1949, Norsk biogr. leks.
Solstad, Arve: Liten, større, størst.- Dagbladet 26.01.1997, s. 3
[Kildeforklaring]
[1847-ere i Storting og regjering]
(Eg. Carl Edvard Cohen Brandes). Dansk forfatter og politiker, studerte østerlandsk språk og religion, ble dr. philos 1879. Som bror av Georg Brandes (1842-1927) kom han allerede som ganske ung inn i kretsen av det "moderne gjennombrudds menn". Hans intelligens var skarpere, men ikke så frodig som brorens. Han kom som kritiker til å behandle den moderne dramatikk, og til den leverte han også realistiske problemdramaer. Men hans egentlige innsats ble organisatoren og innpiskeren. Da broren brøt opp fra Danmark, organiserte Edvard Brandes forbindelsen mellom brandesianerne og Venstre i et forbund, som kom til uttrykk i Morgenbladet med Hørup, Berg og Brandes som redaktører.
I 1881 ble Brandes valgt inn i Folketinget som Venstrekandidat. Etterhvert kom det til brudd med Berg og hans grundtvigske innstilling. Brandes og Hørup trådte ut av Morgenbladets redaksjon 1883 og grunnla Politiken i 1884. Sammen med andre Venstremenn dannet de den gruppe i tinget som senere ble det Radikale Venstre. Som politiker og redaktør og kritiker i Politiken førte Brandes en skånselsløs kamp mot sine litterære og politiske motstandere. På grunn av brudd og skuffelser trådte han tilbake fra offentlige verv i slutten av 1890-årene (var bosatt i Oslo 1895-97), men vendte etter systemskiftet i 1901 tilbake både som politiker og journalist. Var sjefredaktør i Politiken 1901-04, og finansminister 1909-10 og 1913-20.
Kilder: AGsnl 3. utg., CAP 1981, New Encycl. Brit. 15. ed.
[Kildeforklaring]
Amerikansk oppfinner. Både hans oppfinnervirksomhet og hans virksomhet som industrileder omfatter nesten alle områder av teknikken. Ingen oppfinner har gjort så mange umiddelbart gjennomførbare og betydningsfulle oppfinnelser som han, og hans oppfinnergeni var forent med et usedvanlig forretningstalent. Bare i USA innehadde han 1093 patenter.
Hans skolegang innskrenket seg til tre måneder i 1854. 12 år gammel begynte han å selge aviser, og utga selv en avis. I 1869 kom han til New York, og hadde samme år ferdig et system for duplekstelegrafi, og i 1874 et for kvadruplekstelegrafi. I 1877 laget han den første brukbare kullmikrofon, som han solgte til Bell Telephone Company. Samme år oppfant han fonografen, som var grammofonens forløper. Fra denne tida stammer også hans mimeograf (et kopieringsapparat), og den elektriske kulltrådlampen (glødelampe) som han fullførte i 1879. I 1882 anla han i New York City den første elektriske kraftstasjon, et arbeid som krevde en rekke oppfinnelser, sikringer, lampeholdere, koblingsbokser osv.
I 1883 oppdaget han den såkalte Edisoneffekt, en forutsetning for elektronrøret som ble konstruert 25 år senere. Han konstruerte også en dynamo drevet av en dampmaskin, men tapte etterhvert sin ledende stilling i utviklingen av elektroteknikken fordi han holdt altfor lenge på likestrømmen. Denne måtte vike for vekselstrømmen, som ble innført av Westinghouse og hans medarbeidere.
Ved Edisons laboratorier og verksteder ble i 1887-91 de første "moderne" apparater for levende bilder konstruert, og verdens første filmstudio bygd. I sine senere år var han ivrig opptatt med en ny elektrisk akkumulator. Etter den første verdenskrig samlet hans hovedinteresse seg om framstillingen av gummi, enten syntetisk eller av amerikanske planter, og han hadde ved sin død oppnådd lovende resultater på dette området.
Kilder: AGsnl 3. utg.
Baldwin, Neil: The lesser known Edison. - Scientific American, February 1997.
[Kildeforklaring] [Flere biografiske opplysninger]
(Eg. Olaves Johannes Amundsen Fjørtoft). Norsk journalist og agitator. Fødd på Flemsøy i Haram, gjekk på skole i Molde. Kom i 1866 til Oslo, gjekk på Heltbergs studentfabrikk og tok artium i 1869. Studerte astronomi og matematikk, verka som privatlærar og litterat. Vart tidleg kjend med tidas fremste intellektuelle, Bjørnstjerne Bjørnson, Ernst Sars, Aa.O. Vinje m.fl. I 1868 var han med og starta Det norske Samlaget. Frå 1870 samla han ein flokk meiningsfeller rundt seg i Studentersamfundet, "Framflokken". Dei var målmenn, republikanarar, sosialistar og i sterk opposisjon til embetsmannsstaten og unionen. Fjørtoft ga ut bladet Fram 1871-74, og var medredaktør i.den handskrivne avisa Tiraljøren. I oktober 1869 organiserte han ein pipekonsert mot framsyninga av "De unges forbund", fordi Ibsen i dette stykket harsellerer over dei unge radikale.
Fjørtoft var ivrig målmann, men ville legge språktonen nærare daglegtalen og dialektane enn Ivar Aasen. Han meinte at barna burde starte i småskolen med å skrive sin eigen dialekt, og så gradvis gå over til eit meir normalisert skriftmål. I 1870-åra oppsto det strid mellom han og Aasen, og det endte med at Fjørtoft vart sparka ut av styret i Det norske Samlaget.
Olaus Fjørtoft gjekk sine eigne vegar, og vart provosert av dogmatikk og autoritetar. Politisk var han kanskje mest i slekt med dei tidlege utopiske sosialistane. Han forsvarte Pariser-kommunen og var den første som slo til lyd for Internasjonalen sine idéar i Norge. I 1873 gjekk han inn i den sosialdemokratiske norske arbeiderforening, som vart stifta same år, men da han danna Samtalelaget for å agitere for sine idéar i Arbeidersamfundet, vart han ekskludert av foreninga. Garborg har skildra han i "Bondestudentar" (student Fram), Gunnar Heiberg i "Tante Ulrikke" (student Fredriksen), og Kr. Kristofersen i "Paa Forpost".
Fjørtoft var ein asket i privatlivet. Han bodde usselt på ein kald og mørk hybel, med mangelfullt og uregelmessig kosthald, og gjekk rundt i ein sid frakk som var blanksliten og frynsete. Mesteparten av dei pengane han tjente, ga han vekk. Denne levemåten saman med arbeid til alle døgnets tider, var nok hovudgrunnen til at han vart sjuk og bukka under av lungebetennelse og tæring, berre 31 år gammal.
Kilder: AGsnl 3. utg., Norsk biogr. leks.
Rogne, Frode: Motkulturens tragiske helt. - Klassekampen, 18.01.1997, s. 34
[Kildeforklaring]
(Eg. Agathe Ursula Backer Grøndahl). Norges første store kvinnelige komponist og pianist, dyktig pedagog. Søster av Harriet Backer. Gift 1875 med Olaus Andreas Grøndahl. Elev av Otto Winter-Hjelm, Halfdan Kjerulf, Ludvig M. Lindeman og av Theodor Kullak i Berlin. Debuterte 17 år gammel i Oslo, hvor hun bl.a. spilte Beethovens Ess-dur-konsert. Etter ytterligere studier i Berlin slo hun seg ned i Oslo, men med hyppige reiser til utlandet; Italia, Stockholm, København, London, hvor hun bl.a. spilte Griegs a-moll konsert under komponistens egen ledelse, Birmingham, Paris, hvor hun spilte under utstillingen 1889. Hjemme holdt hun ofte konserter og var en populær lærer. Hun var en høyt begavet kunstner, og den fremste kvinnelige komponist i Norden. Hennes verker, som går opp til et opustall av 70, omfatter vesentlig stykker for pianosolo (bl.a. 19 konsertetyder) og ca. 190 sanger og romanser. Særlig kjent er En Bøn, Mot kveld, Ved Sundet, Kløvereng, Lind, Ennu et streif kun av sol..
Kilder: AGsnl 2. utg., CAP 1981, Cap. mus., Norsk biogr. leks.
[Kildeforklaring][1847-ere i musikk og teater]
Født i Fredrikshald, gjennomgikk Fredrikshalds lærde og latinskole. Tok eksamen fra Stockholm tekniske høiskole 1868. Ingeniør ved kanal-, jernbane- og veianlegg i Sverige 1868-74, ved anlegg av Støren-Aamot og Smaalensbanen 1874-78. Amtsingeniør i Buskeruds amt 1878-1903. Statsråd og sjef for Arbeidsdepartementet fra 22.10.1903 til 11.03.1905. Amtmann i Smaalenenes amt 1905-1917 med bosted Melløs i Rygge. Stortingsrepresentant fra Drammen 1900-06. Medlem av deputasjonen ved Ofotbanens åpning 1903. Tildelt 7. junimedaljen.
Kilder: Lindstøl 1914, Haffner 1949
[Kildeforklaring]
[1847-ere i Storting og regjering]
Norsk historiker og statsøkonom. Professor (statsøkonomi og statistikk) 1877-86, statsråd ("aprilministeriet") 1884, riksarkivar fra 1906. Skrev bl.a. glossar til Norges gamle Love (1895).
Kilder: AGsnforh, Lindstøl 1914, Norsk biogr. leks.)
[Kildeforklaring]
[1847-ere i Storting og regjering]
Tysk billedhogger. Inspirert av antikken og ungrenessansen. Monumentaloppgaver, bl.a. Wittelsbachbrønnen i München (1895) og Bismarckstatuen i Bremen (1910).
Kilder: AGsnforh, New Encycl. Brit. 15 ed.
[Kildeforklaring]
(Eg. Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg). Tysk offiser og politiker, tilhørte en gammel prøyssisk offisers- og junkerfamilie. General 1903, tok avskjed 1911. Etter tyske tilbakeslag i Øst-Preussen august 1914 ble Hindenburg sjef for 8. tyske armé som kjempet her, med Ludendorff som stabssjef. De vant avgjørende seire over russerne ved Tannenberg og De masuriske sjøer. Hindenburg ble sjef for samtlige tyske tropper på østfronten og generalfeltmarskalk. Fra 1916 sjef for den tyske generalstab med Ludendorff som nærmeste medarbeider, og virket fra da av særlig på vestfronten. Tok avskjed 1919.
Samme år lanserte Hindenburg den såkalte "Dolkestøtlegenden", som ble en langvarig belastning for Weimar-republikkens omdømme i den tyske befolkningen. Påstanden gikk ut på at det var mytteriene og revolusjonene i Tyskland under de siste dagene av krigen som gjorde at den tyske hær ble "dolket bakfra" og tapte krigen. I virkeligheten var krigen tapt alt i august-september 1918.
Hindenburg ble i 1925 valgt til rikspresident som samlingskandidat for de konservative. Regjerte i samsvar med de skiftende riksdagsflertall. Gjenvalgt 1932 med knapt flertall foran Hitler. Nektet å godta Hitler som rikskansler, men gikk med på at han ble visekansler, noe Hitler avslo. Hitler ble 30. januar 1933, ved von Papens påtrykk, tilbudt stillingen som rikskansler, og snart var makten gått helt over til han. Hindenburg satt som president til sin død. Har skrevet erindringene Aus meinem Leben (1920).
Kilder: AGsnl 2. utg., New Encycl. Brit. 15. ed.
Aschehougs verdenshistorie : B.13: Fra krig til krig, 1914-1945. - Oslo : Aschehoug, 1982, s. 149.
[Kildeforklaring]
Dansk forfatter, viste tidlig interesse for naturvitenskap, og fikk 1876 gullmedalje for en avhandling om alger. Studerte Darwin, og var en av de første i Danmark som gjorde han kjent gjennom artikler og oversettelser av hans hovedverker (1872-75).
Diktningen opptok også tidlig hans interesser, han skrev dikt og prosa og leste det opp for sine venner. Påvirket av bekjentskapet med brødrene Brandes offentliggjorde han fortellingen Mogens (1872) som vakte stor oppmerksomhet på grunn av sin nye presiserende stil og psykologi. I 1876 utga han romanen Marie Grubbe, som regnes for den første danske naturalistiske roman. Hans neste bok, Niels Lyhne (1880), var en utviklingsroman lagt til midten av århundret, men fylt av samtidens problemer, fritenkeri og individualisme, framstilt med dyp psykologisk innsikt.
Han skrev også noveller og dikt, som med sin sjelfullhet og billedmettede stil innvarsler modernismen. Jens Peter Jacobsen har hatt stor innflytelse på mange av sin samtids og nærmeste ettertids forfattere, men vurderingen av hans verk og betydning har ellers variert. Samlede værker kom i 5 bind 1924-29, Breve ble utgitt av Edvard Brandes 1899.
Kilder: AGsnl 2. utg., New Encycl. Brit. 15. ed.
[Kildeforklaring]
Norsk skuespiller. Var først gift med skuespilleren Mathias Juell (1835-94), deres datter var Johanne Dybwad, deretter gift med skuespilleren Arnoldus Reimers. Debuterte 1865 i Bergen og kom 1866 til Christiania Theater, hvor hun var en av de bærende krefter. Det var framfor alt i Ibsens og Bjørnsons nåtidsskuespill hennes rike evner kom til utfoldelse. Hun ble landets første store realistiske skuespillerinne, og hennes største rolle var en temperamentsfull, virkelighetsnær Nora i Et dukkehjem.
Kilder: Norsk biogr. leks., Kunn. teat. film.
[Kildeforklaring][1847-ere i musikk og teater]
Kalt K.H. (Konow Hedemarken), fetter av Wollert Konow S.B (Konow Søndre Bergenhus). Norsk politiker og gårdbruker, født i Bergen. Cand. jur. 1872, studerte siden landbruk. 1882 gårdbruker på Tjerne i Ringsaker. Ble tidlig med i den radikale fylking og dannet bl.a. et av de første frivillige skytterlag på Østlandet.
Stortingsrepresentant for Venstre 1886-91, 1895-1918, for Landmandspartiet 1919-21, og for Frisinnede Venstre i forbund med Høyre 1922-24. Statsråd og sjef for Indredepartementet i Johannes Steens første regjering 1891-93, landbruksminister i Steens andre og Otto Blehrs første regjering 1900-03. Trådte ut av regjeringen fordi han var uenig med flertallet om "Kommunikeet" i konsulatforhandlingene med Sverige.
I 1890-årenes unionskamper var Konow en av Venstres ledende menn. Han var en av Georg Stangs beste forbundsfeller når det gjaldt det nasjonale forsvar, derfor også en av dem som reagerte sterkest mot nedleggelsen av grensefestningene 1905. Han aksjonerte mot Karlstadoverenskomsten i Stortinget oktober 1905 sammen med Johan Castberg.
Det var den nasjonale linje i Venstres politikk som drev Konow inn i det radikale venstre. Han dissenterte under behandlingen av konsesjonslovene, men var likevel venstregruppens formann helt til han ble kastet 1915. Han var da kommet i sterk opposisjon til Venstreregjeringens sosiale og økonomiske politikk.
Kilder: AGsnl 2. utg., Lindstøl 1914, Haffner 1949, Norsk biogr. leks.
[Kildeforklaring]
[1847-ere i Storting og regjering]
Tysk maler og grafiker, utdannet i Paris. Den mest rendyrkete impresjonist i tysk kunst. Motiver fra stranden eller fra vertshushager. Opptatt av sollys og bevegelse i sine bilder.
Kilder: AGsnforh, New Encycl. Brit. 15 ed.
[Kildeforklaring]
Født, død og begravet i Canton, Ohio. Gift 25. januar 1871 med William McKinley, som senere ble USAs 25. president (1897-1901). Ida Saxton McKinley hadde vært invalid i mange år før hun flyttet inn i det Hvite Hus. Hun var epilektiker og hadde et anfall under ballet etter den andre presidentinnsettelsen i 1901. President McKinley ble skutt 6. september 1901 i Buffalo, N.Y. av Leon Czolgosz, fabrikkarbeider og anarkist. Presidenten døde av skadene 14. september 1901. Czolgosz ble henrettet i den elektriske stol 29. oktober 1901.
Kilder:
Kane, Joseph Nathan: Facts about the presidents : a compilation of biographical and historical information. - 6th. ed. - New York : H. W. Wilson, 1993.
Eg. Dagmar Marie, datter av kong Christian 9 av Danmark, gift 1866 med den senere tsar Aleksander 3, keiserinne (tsarina) 1881-94, siden enkekeiserinne. Bodde på Krim under bevoktning etter marsrevolusjonen 1917, ble befridd av britene 1919 og bosatte seg i København.
Maria er tante både til dronning Maud og kong Haakon VII. Hun er mor til tsar Nikolai II som ble henrettet av bolsjevikene sammen med sin familie i Sverdlovsk 17. juli 1918.
Kilder: AGsnforh, AGsnl 3. utg., Dagbladet 01.03.98, s. 14-15
[Kildeforklaring]
Fransk sosialfilosof, syndikalismens fremste teoretiske utformer. Hans skrifter hadde innflytelse både på den russiske bolsjevisme og Mussolinis fascisme.
Kilder: AGsnforh, New Encycl. Brit. 15 ed.
[Kildeforklaring]
(Eg. Octavia Salmine Sperati, f. Svendsen). Norsk skuespiller. Fra 1876 til sin død var hun knyttet til Den Nationale Scene som et av ensemblets pålitelige støtter. Blant hennes oppgaver var en rekke Holberg-figurer, samt Ibsens Lona Hessel i Samfundets støtter og Madam Rundholmen i De unges forbund
Kilder: Kunn. teat. film., Norsk biogr. leks.
[Kildeforklaring][1847-ere i musikk og teater]
Islandsk komponist. Musikklærer i Edinburgh, komponerte mange melodier til engelske og islandske dikt, bl.a. den islandske nasjonalsang Ó Gud vors lands.
Kilder: AGsnforh
[Kildeforklaring]
Britisk skuespiller. Debuterte i 1856 som kongesønnen Mamilius i Shakespeares Vintereventyret, og turnerte senere som barneskuespiller. Hun fikk sitt store gjennombrudd i 1875 som Portia i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig. Med sin usedvanlige skjønnhet og sin levende replikkkunst ble hun sin generasjons ledende britiske skuespiller. Hun spilte omtrent hele rekken av kvinnelige hovedroller hos Shakespeare. Hennes samspill med Sir Henry Irving i tiden 1878-1903 regnes som høydepunktet i britisk scenekunst i Victoriatiden. Ellen Terry medvirket i en håndfull stumfilmer i tiden 1916-21.
Kilder: New Encycl. Brit. 15. ed., Kunn. teat. film.
[Kildeforklaring][1847-ere i musikk og teater]
(Eg. Johan Frederik Thaulow). Norsk maler. Etter farmasøyteksamen 1870 var han 1870-72 elev ved Kunstakademiet i København og 1873-75 elev av Hans Gude i Karlsruhe. De følgende år oppholdt han seg for det meste i Paris og mottok her avgjørende inntrykk av de franske friluftsmalere og impresjonistene. Han malte i denne perioden vesentlig strandlandskaper fra Jæren og kysten av Den engelske kanal.
I 1880 vendte han hjem som overbevist naturalist og ble snart, sammen med Christian Krogh og Erik Werenskiold, en av lederne i de unge kunstneres kamp for et rikere og romsligere norsk kunstmiljø. Thaulow fikk i stand den første Høstutstillingen 1882, angrep Kunstforeningen og hjalp flere ganger unge kunstnere, bl.a. Edvard Munch, med reisestøtte. I disse årene malte han gjerne bybilder og landskaper fra Oslos omegn (Stortingsplass, 1881). Særlig når han høyt i en del Kragerøbilder fra 1881-82. Mot slutten av 1880-årene kom også Vestlandet og høyfjellet inn i hans motivkrets.
I 1892 slo han seg ned i Frankrike og skildret de idylliske nordfranske småbyer. Også fra Italia og Spania hentet han sine motiver, og han besøkte USA 1898. Fra samme år bodde han i Paris, der han ble en kjent skikkelse og vant internasjonalt ry, særlig med sine elvebilder i olje og pastell. Thaulow døde i Nederland. Han er representert i Nasjonalgalleriet med 37 malerier og skisser, bl.a Haugfossen (1883), Ved Madeleine-kirken, Paris (1897) og Midnatt, Amiens (ca. 1897). I 1908 utkom artikkelsamlingen I kamp og i fest.
Kilder: AGsnl 2. utg., Norsk biogr. leks.
[Kildeforklaring]
Kilder:
Cap. mus. dersom ingen annen kilde er nemnt.
[Kildeforklaring]
Kilder: Lindstøl 1914, Haffner 1949
Forhandlinger i Stortinget 7. juni 1905
[Kildeforklaring]
sverre.a.eriksen@hibo.no
[Toppen av denne sida]